Hva Manchester City betyr for rivaliserende supportere: Fra Agüeros magi til den største skandalen i Premier Leagues historie
Det kan virke utenkelig, med tanke på smerten de nå påfører engelsk fotball, men det var en tid da Manchester City drakt barn trollbandt hele nasjonen.
Helt fra starten ble det stilt spørsmål ved hvor pengene kom fra, og hvilken forvrengende effekt milliardene fra Abu Dhabi ville ha på Premier League – spørsmål som nå har fått et tydelig svar fra den uavhengige kommisjonen som fant City skyldig i 114 av 115 brudd på de økonomiske reglene. Likevel var det vanskelig å ikke la seg rive med av spenningen i sluttspurten av 2011/12-sesongen, mens denne nylig rike klubben kjempet mot demonene de så ut til å ha båret med seg helt fra tiden på Maine Road.
Før oppkjøpet, før pengebruken og før geopolitikken, hadde City rykte på seg for å være et lag som alltid sto i veien for seg selv. Dette var laget som spilte bort de siste minuttene av 1995/96-sesongen med en uavgjort de trodde ville sikre plassen, mens de egentlig trengte en seier. De var det eneste laget som har rykket ned som regjerende engelske mestere; det var en grunn til at supporterne hadde utviklet en slags galgenhumor og en tro på at klubben led av «City-itis». De sto evig i skyggen av sine mer glamorøse og suksessrike rivaler, og kampropet deres lød: «Vi er egentlig ikke her – akkurat som fansen til den usynlige mann, er vi egentlig ikke her.»
Selv med en hel stats rikdom til rådighet, klarte ikke City å kvitte seg med sine gamle komplekser. Da de sto på terskelen til sin første ligatittel på 44 år, rotet de det til fullstendig i april og mistet sju av ni mulige poeng i kampene mot Stoke, Sunderland og Arsenal. De kjempet seg tilbake i tittelkampen med en seier over Manchester United på Etihad Stadium, for så å rote det til igjen – de lå under 1–2 mot Queens Park Rangers idet klokken passerte 90 minutter.
Du kjenner sikkert til resten. Selv nå, når den tvilsomme karakteren ved den tittelen – og de syv som fulgte – har blitt tydelig, bør man ikke la seg rive med av spenningen rundt «Aguerooooo» og dramaet på siste spilledag, som bare ble overgått av Anfield i 1989. Ikke bare på grunn av hva det betydde for dem i lyseblått, men for fotballmiljøet som helhet. Alle med bare en flyktig interesse for sporten vet sannsynligvis hvor de befant seg da City snudde kampen. [I det usannsynlige tilfellet at du faktisk er interessert: Jeg satt og leste til avsluttende eksamener – og drev faktisk med litt pensumlesing – da det så ut til at Jamie Mackie hadde delt ut nådestøtet; jeg skremte vettet av resten av studenthjemmet med et dypt, sjokkpreget brøl da vinnermålet falt].
Enten man var City-fan eller ikke, lå det en egen spenning i dette. Manchester United – den store skrekkfiguren i engelsk fotball – hadde fått palasset sitt vanhelliget av sine «støyende naboer». Hvis du ikke var United-tilhenger, hadde du sannsynligvis brukt de siste to tiårene på å håpe at hvem som helst andre enn nettopp dem skulle stikke av med seieren. At Sir Alex Ferguson og co. ble felt av en klubb de så lenge hadde sett ned på – hvordan kunne ikke det sette dype spor, uansett hvilket lag man holdt med?
Citys spesielle status blant nøytrale tilskuere vedvarte lenge etter at spørsmålene om hvordan de hadde skutt fart inn i den pengesterke eliten, begynte å melde seg. Det var som om fotballpublikummet instinktivt forsto det som senere krevde grundig arbeid fra et uavhengig panel å bevise: Suksessen til Roberto Mancini, Manuel Pellegrini og Pep Guardiola var uopprettelig svekket.
Jamie Carragher hadde rett da han i mars skrev at City hadde blitt favorittene til de nøytrale i tittelkampen mot Arsenal. Han tok bare feil når det gjaldt årsaken. Resten av fotballverdenen mislikte kanskje de fysiske «kjøttveggene», den tøffe spillestilen og forsvaret som drev motstanderne til vanvidd, men i virkeligheten vant Guardiola de nøytrale fordi City ikke var Arsenal. Enhver seier til førstnevnte kunne bortforklares: Spillereglene var aldri like, så disse titlene ville uansett alltid bli stående med en asterisk ved siden av seg. Det samme gjaldt da Jürgen Klopp forsøkte å holde følge med den ustoppelige maskinen fra Etihad.
Det var selvsagt ingen som i stillhet heiet på City i en cupfinale mot Watford eller Crystal Palace, men når suksessen deres kunne avfeies med ulike forklaringer, hvorfor ikke? Hvis laget ditt ikke kan vinne ligaen, hvorfor ikke unne seieren til laget du mistenker for ikke å følge reglene?
Dette var ikke et lag som vakte den samme motviljen som United-laget de slo på så dramatisk vis for 14 år siden. Realistisk sett var sjansen langt større for at fotballfans utenfor Manchester-området måtte tåle skrytet fra en triumferende Arsenal- eller Liverpool-supporter enn fra noen som holdt med Manchester City. Å se dem vinne var det mest tålelige alternativet i et fotballandskap som virker stadig mindre i stand til å frembringe positive historier preget av ekte renhet. Enhver supporter av en tradisjonell storklubb kunne se City løfte et trofé og mumle for seg selv: «Det var i det minste ikke vår største rival.»
Og denne tankegangen, som har oppstått i kjølvannet av den store Manchester City drakt-skandalen, er en nedbrytende kraft som vil vedvare også etter at straffen er sonet – når nå det måtte skje. Det er lett for fotballsupportere å ty til konspirasjonstanker når helgeopplevelsen kan avgjøres av hvordan dommeren på banen tolker situasjoner. Det er enkelt å bortforklare ethvert tilbakeslag klubben har opplevd, med påstanden om at motstanderen jukset. Og i dette tilfellet var det jo faktisk ett lag som ikke spilte etter reglene.
Hvordan skal man så kunne stole på det man ser i fremtiden, når det man så tidligere, så åpenbart ikke var sant? Dette er langt fra den eneste måten City har skadet ligaen på, men den nedbrytende effekten de har hatt på fortellingene fotballnasjonen skaper om seg selv, er ikke mindre betydningsfull enn det økonomiske kaoset de har forårsaket.
