Når Norge er tilbake i FIFA-VM, kan de gjøre et stort forsøk på å komme seg langt?
For et land med en historisk blandet statistikk, som deltar i sin første store internasjonale turnering på et kvart århundre, lover Fotballdrakt Dame Norge å innta en merkelig posisjon når sommerens VM starter. De fleste lag i deres posisjon bør rett og slett anses som fornøyde med å fylle opp tallene. Men igjen, de fleste lag som oppfyller disse kriteriene har ikke Erling Haaland, Martin Ødegaard og en rekke andre navn hentet fra Europas toppligaer.
I løpet av de siste årene har Norge vært en mørk hest i turneringer de ikke engang hadde kvalifisert seg til. Det virker som et halvt tiår eller mer siden de har vært den kommende kraften i det europeiske spillet, forventningene ansporet av den store spredningen av spillere som kommer fra kunstgressene i nordlige Europa over hele kontinentet. Nå som de har oppnådd en retur til den største scenen for første gang siden 1998, bør presset være overveldende.
Og likevel, i selskap med Genovas Leo Ostigard, en veteran fra den mislykkede jakten på EM 2024, føles det som om Norge ikke har noe å bekymre seg for i det hele tatt. Nå som de er der, er alt bonus fra nå av. «Hovedoppgaven var å komme til VM», sa Ostigard. «Det gode nå er at det ikke er store forventninger. Vi trenger ikke å gå til kvartfinalen, til semifinalen, vi kan ta det kamp etter kamp.»
«Selvfølgelig har alle nå sett hvor godt lag vi er, men likevel er det ganske rolig i gruppen. Vi vet at vi kan nå langt hvis vi klarer å spille bra, men det er ikke et mål vi trenger å treffe.»
Kontrasten til noen av de andre europeiske representantene i VM er enorm. England, Frankrike, Spania, Tyskland, alle vil ankomme Nord-Amerika med vekten av en forventningsfull nasjon på skuldrene. Ostigard vil utfordre om Norge bør sees på sidelinjen med den eliteklassen, kanskje de kommende vennskapskampene mot Nederland og Sveits vil bevise eller motbevise den ideen ytterligere.
Én ting er klart, ethvert lag som kan gjøre mot Italia det Norge gjorde i kvalifiseringskampanjen fortjener å bli tatt på alvor. 3-0-seieren i Oslo og 4-1-seieren i Milano som fulgte var overdådige intensjonserklæringer fra Ståle Solbakkens lag, som tuslet til topps i det som så ut til å være en veldig vanskelig gruppe, med åtte seire av åtte som plasserte dem foran Azzuri og Israel. Ostigard daterer Landslagets oppgang til litt tidligere, og toppet en Nations League-gruppe som inkluderte Østerrike og Slovenia, et tegn til dette laget om at de kunne oppnå det som ville være nødvendig i de påfølgende månedene.
Det hjalp også, sa han, at de møtte Italia i akkurat riktig øyeblikk. Seire over Moldova og Israel sørget for at de trygt sikret seg topplasseringen før motstanderne hadde spilt en kamp. Nøkkelspillere i Italien som Alessandro Bastoni og Nicolo Barella kjente blåmerkene etter Inters Champions League-tap; De og lagkameratene deres var dårlig forberedt på den typen knallhard overgangsspill som ga vertene deres en 3-0-ledelse til pause, og drømte om neste sommer på USA.
«Noen ganger kan man bare føle når ting klikker», sier Ostigard, som så på fra benken den dagen. «Det hadde vært det samme laget lenge, kamper der man endte opp veldig nede og følte at man hadde feilet mye.
Til slutt blir man eldre. I starten, med Ståle som trener, var vi et veldig ungt lag. Vi visste ikke hvordan vi skulle vinne, hvordan vi skulle spille mot disse store lagene. Når man prøver og feiler mye, lærer man. Nå er vi rolige. Vi gjør det vi skal gjøre.
«Det er litt som Bodø/Glimt. De er rolige. De tenker ikke for mye. Det er det samme på landslaget, det er en følelse av at man har kontroll sammenlignet med før, der man kanskje stresset over en stor kamp, en toppmotstander.»
Å sammenligne landslaget med Bodø/Glimt, laget som tok Champions League med makt før de ble slått av Sporting KP i åttendedelsfinalen, er treffende. Både landslaget og mesterne spiller på en måte som føles identifiserbart norsk, et organisert forsvar hvis evne til å vinne ballen på de beste stedene slipper løs en rekke kontringsmuligheter. For å gjøre det krever alle 11 spillere i harmoni. Du kan ikke bare dumpe ballen til dine beste spillere, selv om de er like gode som Norges.
«I de tidlige dagene med dette laget var ‘problemet’ for oss at vi hadde Erling, vi hadde Martin», forklarer Ostigard. «I starten følte vi at, ja, vi har Erling, så vi må spille på hans måte. Du må jobbe som et kollektiv. Det kommer ikke til å være opptil to spillere.»
Ostigard kan ikke motstå et skudd over buen mot nære naboer som nå sliter med å slå seg sammen til et kollektiv rundt Alexander Isak, som for tiden er skadet, og Viktor Gyokeres. «Vi trengte faktisk bare tid. Du skjønner, Sverige er i en dårlig situasjon nå. De har byttet ut mange spillere. De trenger tid. De må holde sammen i de dårlige øyeblikkene. Kanskje om to år vil de si ‘wow, for et lag vi er nå.’»
De ideelle omstendighetene innebærer selvsagt å bygge opp det klubblignende båndet, billige fotballdrakter samtidig som man fortsatt får frem noen av verdens beste spillere. Det er der Norge befinner seg med Haaland og Ødegaard. Ingen av dem har vært i toppform, selv ikke mens klubblagene deres kjemper om Premier League-tittelen.
Ødegaards lederegenskaper har spesielt vært under lupen, og en av hans forgjengere som Arsenal-kaptein, Tony Adams, antydet at bindet burde gå til Declan Rice i stedet. Det er absolutt ikke en oppfatning som deles i garderoben på Emirates Stadium, og det er heller ikke en som ville fått mye støtte i den norske troppen, som Ødegaard har vært kaptein på i et halvt tiår.
«Med De Rossi som kom inn, var det bare en følelse av at du ville kjempe for den fyren. Han gir deg energien du virkelig ønsker å ha i kamper. Da er fotballen herlig igjen.»
Hvor mye herligere det blir til sommeren når Ostigard og lagkameratene hans, med mindre det kommer noen sene nederlag, blir med i den lille håndfullen norske fotballspillere som har representert landet sitt på en av sportens største scener. Og hvis det du har lest så langt har vært nok til å overbevise deg om at dette laget har kvalitetene til å skape skikkelig støy i turneringen, vel, du må kanskje overbevise Ostigard også.
«Vi tar det kamp etter kamp. Jeg tror ikke vi kommer til å tenke for høyt om laget», sier han. «Vi vet ikke nøyaktig hvor gode vi er.»
De andre 47 lagene er kanskje bare tilbøyelige til å håpe at Norge ikke finner et svar på det før sommeren er over.
